Herren har vist meg

En gripende og tankevekkende beskrivelse av en «moderne» profets første syner og erfaringer med Gud.

«En morgen knelte vi rundt familiens samlingssted. Det var ingen sterkt følelsesbetont anledning, og det var bare fem av oss til stede, alle kvinner. Mens jeg ba, kom Guds kraft over meg som jeg aldri før hadde følt den. Jeg var omgitt av guds herlighet, og det virket som jeg steg høyere og høyere opp fra jorden, og jeg ble vist litt av adventfolkets reise til den hellige by … Jeg snudde meg for å se hvor adventfolket var i verden, men kunne ikke se dem. Da sa en stemme til meg: ‘Se på nytt og løft blikket høyere.’ Da løftet jeg blikket og så en smal sti, som lå høyt over jorden. Adventfolket gikk på denne stien til byen, som lå ved slutten av stien. Et klart lys skinte bak dem, ved begynnelsen av stien. En engel fortalte at det var midnattsropet. Dette lyset skinte langs hele stien og opplyste den, så de ikke skulle snuble. Hvis de holdt blikket festet på Jesus, som var like foran dem og ledet dem til byen, var de trygge. Men snart ble noen trette og sa at byen var langt borte. De hadde ventet å være framme for lenge siden. Da oppmuntret Jesus dem ved å løfte sin majestetiske høyre arm, og fra armen kom et lys som bølget over adventfolket, og de ropte: ‘Halleluja!’ Andre avviste lyset bak seg og sa at det ikke var Gud som hadde ledet dem så langt. Lyset bak disse sloknet, og de ble omhyllet av et fullstendig mørke. De snublet og mistet stien og Jesus av syne, og falt ned fra stien og til den mørke og onde verden nedenunder. Snart hørte vi Guds røst, som lød som mange vann, og som forkynte dagen og timen for Jesu komme…»

Slik innleder Ellen G. White de første sidene i Herren har vist meg…, som i 1882 ble utgitt med tittelen Early Writings. Titusener har latt seg inspirere av denne boken i årenes løp, og det er vårt håp at enda flere vil la seg tenne av det stadig mer aktuelle budskapet som her formidles via den inspirerte penn.