Betenkning til Guds barns samtale med sin skaper, Gud og Far

I 1803, midt på en krevende reise mot Nord-Norge, skrev Hans Nielsen Hauge en bok i stille øyeblikk langs veien. Underveis, i stille øyeblikk mellom vandringene, begynte han å skrive noe som skulle få varig betydning — en tidløs bønnebok, preget av enkelhet, alvor og ekte tro. Dette er ikke bare en historisk tekst — det er en invitasjon til å finne ro, retning og nærhet til Gud i hverdagen.

Det gjør denne boken enda mer spesiell, er at Hauge egentlig ikke ønsket faste, nedskrevne bønner. Han hadde tidligere avslått slike oppfordringer fra venner. Likevel – midt i livets vandring og erfaring – vokste det frem et ønske om å gi noe videre. Noe ekte. Noe som kunne hjelpe mennesker inn i et levende fellesskap med Gud.