En barndom på Waisenhuset – siste ord er ikke sagt

Det siste ordet om Waisenhuset i Stavanger er ikke sagt – denne historien fortjener og trenger en plass i offentligheten!

Du finner utallige artikler der tidligere barnevernsbarn forteller om fysisk og seksuelt misbruk i tiden de bodde på Waisenhuset i Stavanger. Dette er en mer nyansert historie, historien til en gutt som bodde på barnehjem hele sin barndom, fra 1947 til 1964, de siste elleve årene på Bethania Waisenhus Stavanger.

Han forteller alt.

Han husker imponerende mange detaljer og forteller om ødelagte relasjoner, savn, skam, ubesvarte spørsmål, lengsel, glede, håp, redningsflåter fra uventet hold og de voksne – både snille voksne og voksne med mindre gode hensikter.

Og om å tie i hjel.

Går det an å skape seg et godt liv selv om man har vokst opp på barnehjem, nesten uten kontakt med biologisk familie, trøstende ord og myke fang å sitte på? Hvordan var «systemet» på den tiden, og hvordan var egentlig hverdagen på et av Norges mest omdiskuterte barnehjem?

Ikke minst: Har alle tidligere ansatte på slike institusjoner kun fortjent et ettermæle av skam og nedverdigelse? Flere av dem fortjener noe annet.

Du kommer til å bli glad i denne lille gutten, og du vil kjenne at du så gjerne skulle ha vært der for ham, strøket ham kjærlig over den lyse luggen og klemt ham inderlig.

Dette er historien om Magne Theodor Huth.